Dovregubben

Möt Dovregubben :-). Här är han på 'besök' i vackra Geirangerdalen. Det är kanske därför han ser så glad ut.

Så här skriver Wikipedia om Dovregubben:

Dovregubben er en skikkelse i Henrik Ibsens Peer Gynt fra 1867, et dramatisk dikt som er inspirert av norsk folkediktning. Dovregubben blir i 2. handling i Peer Gynt framstilt som en mektig trollkonge og et familieoverhode som bor med sitt hoff av underjordiske vesener inne i «Dovregubbens Hall» i «Ronden». Hovedpersonen Peer Gynt møter Dovregubben på nytt i 5. handling, da som en gammel, utplyndret omstreifer. Den grønnkledte, Dovregubbens datter, omtaler ham først også som Dovrekongen.

Selv om Dovregubben bygger på norske eventyr og sagn med røtter tilbake til hedensk tid, er navnet og figuren sannsynligvis Ibsens egen konstruksjon. Dovregubben representerer i Peer Gynt det trangsynte og selvgode og kan tolkes som et satirisk symbol både på det avstengte og på overdreven norsk selvhevdelse.

Det mest berømte sitatet fra Dovregubbens munn i Peer Gynt er «troll vær deg selv – nok». Dette er svaret på en gåte om skillet mellom troll og mann, og Peer Gynt, som er kommet inn i Dovregubbens hall, går med på å ha «nok» stående i sitt våpenmerke. I et annen kjent sitat forklarer Dovregubben Peer, som synes alt er stygt, at han bare kan rispe Peer litt i øyet, så vil alt synes vakkert. Dette siste motivet skriver seg fra den eldgamle tanken om synkverving, noe de underjordiske var kjent for. Dovregubben avslører underveis stor innsikt i menneskenaturen, men sier også at operasjonen vil koste Peer evnen til anger: «Kom dog i hug at synet er kilden til gråtens argende, beske lut».

Når Dovregubben dukker opp igjen i siste akt av skuespillet, kan han avsløre for Peer at han gjennom sin livsferd har levd etter «nok»-prinsippet hele sitt liv – som den internasjonale kapitalisten han utviklet seg til: «Vårt Nok gir trollets stempel til mannen – og så nevner han deg som eksempel». Dovregubben avslører ellers at den sønnen Peer fikk med den grønnkledte har fått «gilde barn over hele landet», og disse, insinuerer han, viderefører Nok-holdningen mellom menneskene i Norge.
Ibsens Dovregubbe bor ikke i Dovrefjell, men i «Ronden», antakelig Rondeslottet, den høyeste toppen i Rondane i Oppland og Hedmark fylker.

Det er grunn til å tro at dovregubben er basert på «Trollgubben» i H. C. Andersens eventyr Elverhøj, som er en satire over danskenes syn på nordmenn. Trollgubben, som kommer fra Dovre, har med seg fire sønner til den danske alvekongen for å fri til en av døtrene hans. De norske trollene avslører en skremmende mangel på dannelse i de danske alvenes øyne, men den yngste datteren til alvekongen blir med trollgubben tilbake til Norge.

Dovre og Dovrefjell har ellers i lang tid hatt en viktig posisjon i norsk eventyrtradisjon og landets nasjonale bevissthet. I Asbjørnsen og Moes eventyramling fra 1845 er Dovrefjell nevnt i eventyrene Høna som skulle til Dovre forat ikke allverden skulle forgå og Kjetta på Dovre. I eventyret En aften i nabogården heter det at «(...) på Dovrefjell har der naturligvis alle dager vært like så gode trollkjerringmøter som på Bloksberg.» Dovrefjell representerer også det evige, uforanderlige, trygge og grunnfestede. Det kommer blant annet til uttrykk i det løftet som representantene ved Riksforsamlingen på Eidsvoll avla 20. mai 1814, nemlig «Enige og tro inntil Dovre faller».

Det tradisjonsrike skjenkestedet Dovrehallen i Oslo er oppkalt etter Dovregubbens hall.